Fordi alt jeg har gjort i livet mitt har ledet meg akkurat hit. Alle ord jeg har skrevet, alle papir jeg har krøllet, brettet, kastet, lagt i konvolutter og sendt ut i verden. Alle ord jeg ikke har skrevet. Alle ord jeg skal skrive. Alle ord jeg aldri kommer til å skrive.

Alle sanger jeg har hørt. Alle sangene som har inspirert meg. Alle sangene jeg aldri kommer til å høre. Alle notene, tonene satt sammen til en melodi som har satt seg fast inni meg, en taktfast rytme med ord som treffer. Alle spillelistene mine med fine artister, med forferdelige artister, men som må være der likevel.

Til alle menneskene jeg har truffet. Til alle menneskene jeg har blitt kjent med. Til alle personene som har gjort meg vondt. Til alle dere som har fått meg til å gråte. Men enda mer til alle personene som har gitt meg glede. Glede i form av latter, i form av samhold, en varmende følelse som sprer seg fra fingertupper til tåspisser. Fra tær som krøller seg og armer som strekker seg ut, fram, til noe de vil holde. Til de som strekker sine armer tilbake, omfavner, tar tak i, og klemmer tilbake så hardt, så hardt som det går an. Det gir aldri slipp, selv om det er slutt. Alt og alle, valg, ord, det som forble usagt som burde vært sagt, det som er sagt men ikke burde vært sagt. Derfor er jeg her nå. Derfor leser du dette nå.

Image

Advertisements