Stikkord

,

Og hodet bare, nå skal du være så svimmel som du aldri har vært før på flere år, du skal kjenne det svimler når du leser to setninger i avisa, du må legge deg ned fordi alt snurrer rundt, og når du er på jobb så må du sette deg ned for å ikke falle ned. Du må sette deg ned på det skitne gulvet på jobb og lene deg mot bardisken i den nyvaska dressbuksa og den litt skrukkete svarte skjorta som bare blir enda mer skrukkete fordi jeg nesten ligger veggen til bardisken. Kolleger som sier, du kan ikke være på jobb, gå hjem Sigrun. Men jeg vil være her, sier jeg. Nei, gå hjem kjære deg, dette går ikke vet du.

Så jeg går hjem. Årets første nederlag. For noen er det sikkert ikke så stort å måtte gå hjem fra jobb fordi man er sjuk. Men for meg er det det. Jeg blir så skuffa, for viljen min er der. Jeg vil så gjerne, men kroppen vil ikke. Og ting jeg ikke kan kontrollere liker jeg ikke. Jeg blir sint, fortvilt og skuffa. For jeg vil ikke være sjuk, jeg vil ikke ha vondt i hodet hver morgen. Jeg vil ikke få magesår av å proppe i meg for mye smertestillende. Jeg vil ikke ha vondt i ryggen. Jeg vil ut, jeg vil kunne gå på jobb og smile oppriktig, med gleden og vissheten om at i dag så verket ikke ryggen like mye som i går.

Så ligger jeg her da.
Litt sympati, takk.